Har vært på band camp, soccer-tournaments, slappet av ved bassenget, begynt på en ekte High School, osv... Kort sagt levd den amerikanske hverdagen.
Hjemlengselsen kommer smygende endten man vil eller ikke. Må innrømme at jeg har hatt noen mørke dager i det siste. Samtidig har jeg også hatt noen virkelig gode dager som jeg kommer til å huske lenge.
Forskjeller
Selv om alt her er bra (vertsfamilien er utrolig grei, lærerne og elevene på skolen er hyggelige og jeg har ting å gjøre hele tiden) er det fortsatt tid til litt hjemlengsel iblant. Jeg viste på forhånd at det kom til å bli hardt noen ganger. Det er en del forskjeller mellom Norge og USA som man ikke tenker over før man lever rundt dem. Maten, klærne og tidsforskjellen er bare små bagateller noen ganger.
Hele måten å være på er forskjellig. Folk her er så hyggelige i blant at du lurer på om de faktisk mener det. For amerikanere kan vi nordmenn i blant kanskje virke litt uhøfflige til og med.
Hver gang de ser deg sier de "How are you today?". Dette er ikke et spørsmål hvor de forventer hele livshistorien din...det vanlige svaret er "I´m good thank you, how are you?". Må innrømme at jeg noen ganger har glemt å svare, og kan ha virket litt uhøfflig i personens øyne (du skjønner at du har gjort noe/ikke gjort noe når personen ser forventende på deg med et nesten fornermet ansiktsuttrykk). Det samme gjelder når noen åpner døra for deg. Dette er småting som nordmenn ikke vanligvis gjør, og som det tok en stund å bli vandt til. For amerikanerne er det vanlige normer som alle kan.
De små tingene
Akkurat nå går ting bra. Sliter ikke noe spesielt med fagene på skolen, har marching band etter skolen så jeg har noe å gjøre, går godt overens med familien. De basic tingene. Allikevel kan små ting vippe dagene opp eller ned. Skal jeg være ærlig føler jeg at dagen noen ganger går som en berg-og-dal-bane. Eksempel: Jeg forsover meg og har en dårlig morgen. Når jeg kommer til skolen roper ei jente jeg kjenner fra band navnet mitt og vi snakker sammen utenfor skolen før første timen. Bare det at hun gjenkjenner meg i mengden og bryr seg nok til å stoppe meg gjør dagen min bedre. Så kan jeg ha noen dårlige timer, hvor ingen i klassen tar kontakt. Det er vanskelig å ta kontakt også siden læreren forventer at alle skal være stille og arbeide. Det å gå i gangene klemt blant uendelig mange snakkende, kyssende og generelt glade ungdommer uten å egentlig kjenne noen av dem kan få meg til å føle meg ganske alene noen ganger. Andre ganger går jeg bare selvsikkert uten å tenke over det. Lunsjen har en dendens til å svinge opp og ned. Noen dager er den utrolig morsom, jeg snakker masse med folkene ved bordet. Andre dager kan det virke som jeg er usynlig og unteressant. De neste timene på slutten av skoledagen er som oftest slitsomme. Jeg er trøtt og utslitt i hodet.
Så er skoledagen over, men ikke egenltig over. Den er etterfulgt av 3 timer marchingband. Noen dager, når jeg er så sliten at jeg bare har lyst til å gå og legge meg, eller har et tonn med lekser er det ikke morsomt. Andre dager er de 3 timene høydepunktet i dagen min. Vi jobber hardt, men ofte er det morsomt også. Vi snakker mellom settene og i vann-pauser. Problemet er at Marching Band bare varer til jul. Etter jul vil jeg ikke ha noe å gjøre etter skolen. Jeg er også usikker på om jeg vil komme til å se folkene derifra like mye som før eller i det hele tatt.
Venner
Tingen er at det folk kaller "venner" her er det jeg i Norge ville kalt bekjente. Det vi kaller gode venner i Norge er her kjent som "bestevenner". Du kan ha mange bestevenner her også, men de fleste har mest venner. Det jeg savner mest hjemmefra er de ordentlige vennene som jeg kan være meg selv fullt ut sammen med og som kjenner meg. Ikke bare bekjente som jeg ser noen timer daglig. Det er vel den eneste tingen eller viktigste tingen jeg mangler her ennå. Noen å snakke om hverdagslige ting med, noen å finne på ting sammen med etter skolen eller marching band øving. Jeg sier ikke at jeg ikke liker de jeg kjenner så langt, skulle bare ønske jeg kjente noen bedre.
Å være seg selv
Det å være seg selv fullt ut er et vanskelig punkt for meg. For noen er det det enkleste i verden. Noen kan rope ut rare ting midt i en time og alle andre vil bare le og si "det er typisk den person". En av mine største utfordringer har alltid vært det at jeg er en generelt mer stille person. Jeg har prøvd hardt å endre det, men til sist har jeg innsett at jeg rett og slett ikke er den type person som roper ut først i mengden. Det jeg også har begynt å innse (som er det viktigste) er at det nødvendigvis ikke alltid er en ulempe. Jeg kan fortsatt gjøre de samme tingene. Jeg kan til og med oppføre meg rar og tilfeldig noen ganger. Hvorfor skal egentlig noen andre ha noe å si/tenke om hva jeg gjør uansett? Det er dette jeg har slitt med i mange år. Jeg tenker alltid "Hva kommer andre til å tenke hvis jeg gjør dette? Kommer de til å syns jeg er rar?". Det jeg lærer fra amerikanerne, som jeg håper å gjøre mer av selv er at det er greit å være annerledes. Det er greit å være rar noen ganger. Det er ikke vits å bry seg om hva alle andre som ser deg syns om det du gjør så lenge DU selv liker det og det gjør deg glad. Individualitet er sterkt her.
Til og med i marching band sier dirrigenten "Jeg hater når folk nøler mens de spiller, hvis du tar feil, ta selvsikkert feil!".
Generelt begynner jeg å innse ting jeg ikke så før:
for eksempel
- Førsteinntrykk betyr mer enn man tror.
- Å være annerledes trenger ikke være negativt.
- Du trenger ikke være den populære, blonde, fotball-spillende, alltid stilfulle jenta for å være utvekslingsstudent.
- Norge er et SYKT godt land for alle å bo i.
- Små ting kan snu humøret og endre hele inntrykket av dagen.
- Jeg har overlevd 2 måneder alene i et fremmed land, og kan overleve 8 måneder til!
- Ikke ta ting/folk for gitt, noen ganger er det de du minst forventer som er viktigst.
- utveksling er hardt og ikke alltid en dans på roser.
- Noen ganger kan man faktisk snu tankegangen og samtidig snu retningen dagen holdt på å gå.
Jeg bare elsker denne quoten:
